Den fantastiske, nesten nye, pcen min har nå vært borte på besøk nesten en uke. Etter at jeg glemte den igjen (i et annet hus enn mitt eget) ble den så fonærmet at den ikke har villet komme hjem igjen. Mens den egentlig burde ha lugget pent på min skrivepult her den hører hjemme -i løvens hule. Det har ført til at jeg må ta i bruk min gamle pc. En pc jeg takket meg lykkelig for å gi bort til mamma. En pc jeg aldri ønsket å se i øynene igjen. Men her er vi! Det føles ut som jeg har blitt sent tilbake i tid. En tid hvor menneskene bodde i huler, fanget mat med hjemmelagede spyd, og hadde hår på de utenkeligste steder. Rett og slett en tid før raske pcer. Jeg rekker nesten å dø, våkne opp fra de døde, for så å dø igjen, på den tiden tastaturet bruker på å reagere på tastetrykkene mine. For ikke å snakke om den tiden det tar å åpne en fane. Jeg kunne skapt universetet på den tiden. Det triste er at dette gamle vraket av en spøkelse pc er bare fire eller fem år gammel. Tenk på alle de stakkarene som må leve med fem år gamle pcer. Eller værre, seks år gamle pcer! All creds går til dere. Dere har min fulle og hele støtte.
Da jeg logget meg inn på blogg.no var det egentlig noe svært viktig jeg skulle skive om. Fustrasjonen over den trege pcen tok dessverre overhånd, og jeg har glemt alt. Kanskje var det meningen med livet, løsningen på hvordan man lager en tidsmaskin eller kanskje jeg hadde funnet veien til Narnia. Dette får vi uheldigvis aldri vite. Jeg har en følelse av at jeg prøvde å unnslippe leseøving til biologiprøveksamen som jeg har i morgen -men det er bare en følelse! Utenom dette har jeg ikke noe mer unyttig å fylle hodene deres med. Så jeg kan like så godt slutte å skrive før denne pcen blir enda tregere grunnet overopphetelse.
Over og ut, russetut!
